mai 2007
ma ti on to fr
  1 2 3 4 5 6
7
8 9 10 11 12 13
14 15 16 17 18 19 20
21 22 23 24 25 26 27
28 29 30 31      
             

Frisk som...

07.mai.2007 @ 09:34

Nå har vi snart vært en måned over 5.000 meter, hvor det er mindre enn 50% oksygen i forhold til ved havnivået (på 8.850m er oksygennivået ca. 1/3). Det er lettere å pådra seg ulike sykdommer under slike omstendigheter. Samtidig med denne sårbarheten, har vi reist gjennom ukjent ?terreng? med hensyn til bakterieflora og matvaner. Sykdommer og plager i luftveiene og mage-/tarmsystem er en av de største reelle trusler mot å stå løpet mot toppen. Det hjelper ikke med ti fingre, hvis 12-fingertarmen slår seg vrang. Vi registrerer rundt oss at mange deltakere fra andre ekspedisjoner har måttet resignere på grunn av sykdom.

 

Jeg er glad for at vi alle på teamet ikke har hatt eller har sykdommer som har svekket oss i opprustningen (les; minimalisering av nedbrytingen) mot toppforsøket. Vi kan takke oss selv, og ikke minst Dawa og hans sherpa- og kjøkkencrew som er veldig påpasselig med både fysisk press underveis, gode hygieniske forhold og varierende kosthold.

 

Om været står oss bi, er vi ved sannhetens øyeblikk om noen dager. "Øyeblikket" varer en ukes tid. Det er fra vi forlater base camp på 5.000m, via intermediate camp, abc, c1, c2, c3, summit, c3, abc og endelig tilbake i base camp.

Jeg er optimistisk på teamets og egne vegne. I bunn er vi ved god helse, og - like viktig - vi er gode venner. Det er et utrolig godt miljø blant oss, med mye humor, spill og gode samtaler. Det er i siste instans humøret, viljen og støtten til hverandre som blir avgjørende om vi klarer det lange "øyeblikket" mot toppen og ned igjen.

 

Camilla på Hamarlaget la igjen et viktig utsagn fra Aristoteles da hun reiste for noen dager siden: "Står man ved målet, angrer man ikke reisens møye og besvær". Livet er ikke enkelt, ei heller den selvvalgte bakken vi nå står foran. Ett skritt av gangen - ingen snarvei.


Tålmodighetsprøven

25.apr.2007 @ 18:10

En Everest-ekspedisjon er mest av en tilvenning av kroppen til det lave oksygennivået. Det tar tid. Vi beveger oss som snegler, sakte men sikkert, høyere og høyere. Drøye tre uker har vi brukt på å komme oss til knappe 7.000m. Det gjenstår knappe 2.000m, som vi etter planen skal bruke tre nye uker på. Vi er så nære. Hver dag ser vi målet. Det er til å ta på. Målet gir bare indikasjon for fokus.

Tålmodighetsprøven testes ut i hvilken grad det betyr noe for meg. Energien og viljen får jeg fra grunnlaget lagt i drømmen. Min drøm er å gi meg selv en sjanse, og få svar i virkeligheten. Hva kan hindre meg i å bestige verdens høyeste fjell? Uinteressant problemstilling! Still heller spørsmålet: Hva kan hjelpe meg til å nå verdens høyeste fjell?


Grunnlaget er lagt med alle våre gode samarbeidspartnere, verdens beste sharpa-team og, ikke minst, et godt sammensveiset team med klare mål og verdier. Så langt er jeg ikke i nærheten av min tålmodighetsterskel. Fornøyelsen av å være på lag med disse flotte menneskene overstiger de praktiske problemstillingene mine. Det er utrolig upraktisk å ikke ha armer i disse omgivelsene, særlig med hyppige toalettbesøk. En stor takk til min teltkompis Einar som stiller opp for meg i tykt og tynt i teltet. Godt jeg ikke har hatt diaré! De andre gir meg en håndsrekning med de små, men viktige, detaljer jeg ikke klarer gjennom dagen. Takk for at vi er til for hverandre!


Et annet sjarmtroll

22.mar.2007 @ 00:08
Jeg sendte nylig en blogg på den lille søte tibetianske jenta. Det minte meg om et annet sjarmtroll der ute i verden et sted. Akkurat nå er hun i La Paz i Peru. Vår datter Erica (19) har valgt å legge ut alene på sin egen ekspedisjon etter russefeiringen.

image12

Erica til venstre ved Machu Picchu i Peru, hvor hun nylig har vært. Etter tre måneders spanskundervisning på Cuba, reiser hun nå sørøver gjennom Guatemala, Peru og resten kan du følge på hennes blogg
www.ericasverden.blogspot.com. Tøff jente, spør du meg.

Good memories

21.mar.2007 @ 23:55
I just read Cedrics blogg, were he look forward to all what we will be privileged and excited to explore. That remind me of this cute girl showing up in the tent-opening towards basecamp Cho Oyu 2005. She was dirty, happy and looking satiesfied.

image11
The photo was taken by Rune Snaprud on our 100% successful expedition summiting Cho Oyu, 8.201 meter, October 1, 2005.

Fri for senebetennelse

21.mar.2007 @ 23:32
Du tenker kanskje ikke på at det kun er noen skjøre systing som holder protesen sammen? Det gjør jeg. For det er jeg som ville kunne oppleve at stroppen røk, og protesen ble hengende igjen i sikringen. Hvor ble det av Pedersen?

image10

Vær trygg. På Norsk Teknisk Ortopedi på Stange er hver en tråd på seletøyet gjennomgått og forsterket. De har virkelig lagt seg i selen for å lage en sikker protese. Til og med innebygget isøks feste.
Tatoveringsbølgen har også skyldt over meg. Kul logo?
Til slutt er det bare å avslutte med den store fordelen jeg har med dette kjekke verktøyet - ingen musesyke.

Nå er det bare å sette på lokket

21.mar.2007 @ 23:20
image9

Klimaks oppnås minst to ganger på en ekspedisjon. Den første er når alt er klappet og klart hjemmefra. Vi er ikke helt der enda, men følelsen er god. Mitt private utstyr er i hvertfall ferdigpakket.  Yipppi!!
Det har vært en fantastisk innsats både internt og blant våre samarbeidspartnere. Tidlig var vi ute med beskrivelser så langt som mulig i detalj. Nå er vi der hvor de mange 1000 små detaljer bare kan kvitteres ut. Tror du det er gir god selvtillit? Pulten er et kaos og hodet er surrete, men så lenge Excel-arket er utfylt og tønna er full - da er det bare å si "Sett på lokket". JEG ER KLAR.
Det andre klimaks? Hva tror du?

Klatring i Nesoddskogen

04.feb.2007 @ 20:46
Det er vel akkurat det samme hva slags føre det er, bare man har tau, sele, jumar, otter og et par karabiner. Som tidligere nevnt er vestsiden på Nesodden bratt nok for grei repitisjonstrening. Og så det været idag. Sol, laber bris, +5. Svoger Willy og jeg var ute i flere timer. Merket at jeg ikke hadde klatreprotesen. Den lå på hytta. Det er forskjell på dem, vet du. Treningsprotesen er mer romslig. Det betyr at armen sklir inni. Klamheten inni protesen betyr futig hud. Ja, det blir gnagsår. Men, de gror fort.
kkkkk
Klatring i Nesoddskogen

Flott at jeg har han Willy. Jeg er ingenting alene alene med tau og klemmer. Det minner meg også på at jeg så altfor sjelden skryter av min fru Märtha. Det er ganske utrolig hvordan hun stiller opp og støtter meg. I over 25 år har hun vært der. På mange måter har hun vært sterkt medvirkende til at jeg er den jeg er.
Tenk hvis hun hadde forsøkt å holde meg tilbake. Nei, hun backer meg, men sier: "La det ikke bli noen livsstil". Og det er det vel ikke? Hva er forresten livsstil? Jeg har i så fall mange livsstiler...

Engler i snøen

01.feb.2007 @ 19:51
Cato lager engel

"En fugl trenger to vinger for å kunne fly", Jesse Jackson.

Hva trenger vi mennesker for å fungere? Hverandre! På ekspedisjonen til Everest vil jeg dokumentere mitt praktiske avhengighetsforhold til andre. Det skal måles i minutter, og jeg vil kategorisere det i hverdagslig hjelp og bistand under klatring. En quiz er om det blir < 1%, 1-10% eller > 10%. Jeg har selv en antagelse.

Det kommende utbyggingsprosjektet på Nesodden, som skal bl.a. finansiere nytt kommunehus og kulturhus, er kommunens salg av tomter på Varden. Skråningen mellom Sunnaas sykehus og Varden og ned til Ildjernet er bratt og ulendt. Det er flotte treningsforhold for en som skal klyve til topps på Everest. Sporene i snøen viser at det er kun meg og rådyrene som vanker der. Så når jeg er ferdig med treningen, er det bare å bygge. De forbipasserende tror kanskje jeg er ute å kikker etter de beste tomtene. Kanskje er jeg det?

Camilla skriver i sin blogg at hun vurderer å kutte ut trening til Vasaloppet til fordel for mer klyving. Jeg støtter henne i det. Med tyngde i sekken og passe høy fart i ulendt og bratt terreng, er flott trening for utholdende balansemuskelatur. "Pumpa" får kjørt seg og.

Enkelt og greit - når det er vanskelig

25.jan.2007 @ 21:43

Enkle forhold - lite lukt

Alt blir enkelt og greit, bortsett fra det viktigste – selve jobben. Ja, klatringen altså. Glede meg kan jeg fordi det viktigste føles så bra. Det er menneskene i teamet. Møtet med vår ny sveitser på teamet, Cedric, var en skikkelig herlig opplevelse. Han er så usnobbete, dyktig og meget hyggelig kar. Alt ligger til rette for en flott opplevelse på det personlige plan. Vår samling sist helg i Hemsedal ga skikkelig mersmak. Turen opp renna på Skogshorn i kuling og snø både under og over ga et realistisk bilde av virkeligheten om et par måneder. På treningssamling skal det dog være litt plussopplevelser. Det fikk vi med vedfyrt badstue, mat fra våre kjære, vin og peiskos. Det er egentlig livet. Men, når det er vanskelig, ja så liker jeg å ha det enkelt rundt meg. Da blir det mellommenneskelige viktigst.

 

Det er en god følelse å kjenne at formen er bra. Jeg er utvilsomt en lat person innerst inne. At jeg greier å opprettholde treningsplanen er en god følelse. Trening kan så lett bli utelatt i alle hverdagens oppgaver. Ved siden av mitt arbeid på Olympiatoppen og foredrag for næringslivet, så er vi inne i en ganske hektisk tid med valg av utstyr og sponsoravtaler. Fy søren å fort tiden kommer. Men det er rart med det. I slutten av mars er jeg sikker på at 500 kg utstyr i 20 tønner blir sendt som planlagt og at vi er klare til å sette oss på flyet. I morgen er det nok et sponsormøte, før jeg setter meg på båten tilbake til Nesodden for en god tur i bratthenget under Sunnaas sykehus. Jeg tenker på hvor heldig jeg er, i forhold til de mange som er opptatt av mye viktigere prosesser på Sunnaas – å komme seg videre i livet etter alvorlig sykdom eller skade. Det inspirerer meg!


Kjempeforhold i julen

02.jan.2007 @ 10:11
Cho
For et fantastisk vær og forhold det har vært den siste tiden. Jeg har tilbragt julen i Hemsedal. Her har vi hatt utrolig flotte forhold for Everest forberedelser. Flott skarete føre har gjort det mulig å gå på bena. Riktignok har jeg tråkket en del igjennom. Det, sammen med bratt lende oppunder Skogshorn gjør det slitsomt. Men det har jo også vært hensikten. Det er utrolig god følelse nå, at kroppen lystrer og er med på strabasene. Renna på Skogshorn skal forseres senere i januar av teamet. Den ser bra ut, særlig med de siste dagers snøfall. Med nydelig pudderføre, litt vind og -4 har de siste dager blitt viet langrennskiene. Nå kan 2007 bare komme. Jeg er i kjempeslag. Det er nå 90 dager til avgang Himalaya. De skal brukes godt. Vi er i god flyt på viktige områder som finansiering og utstyr. Mer om det kommer... Idag bærer det ned fra fjellet til vanntette joggesko i Nesoddmarka.

Unarmed Everest 2007

26.okt.2006 @ 16:42
Cato med Dronninger på Kongen, Romsdal

Unarmed - greit for meg i fredelige omgivelser med nok av gode armer i andre. I midten av oktober var det nærmest sommertemperatur på toppen av Kongen i Romsdal. Her omgranset av flotte Dronninger. For en oppvarming til Everest. Den står for tur i april og mai.
 Min visjon er å inspirere folk i hverdagen gjennom å formidle at begrensninger finnes kun i eget hode - mulighetene likeså. Jeg føler meg priviligert som får muligheten til å gjøre det gjenom "vinduer" i Antarktis og Himalaya. De episoder jeg har lært mest gjennom i livet er to måneder i sykesengen i 1973, to måneder i Antarktis til Sydpolen i 1994, og sikkert de kommende to måneder på vei til verdens høyeste topp. Det er ikke sikkert at målet om å komme opp innfris. Men jeg vil yte mitt beste sammen med Odd Harald, Camilla, Dawa Chhiri Sherpa, de andre åtte sherpaer og to klatrere som ikke er navngitt ennå.
!. oktober i fjor nådde jeg toppen av Cho Oyu  (8.201 m) nettopp med Dawa. Han gjør meg sterk. Han kjenner meg og mener det skal være mulig å klare Everest fra nord. Time will show. Vi har ytterligere to mål, som er viktigere. Komme hjem uskadd og som venner. De skal vi klare. Hjemme kommer vi ikke til Everest. Det er underveis vi eventuelt må snu. Da gjelder det å være underveis. Det er der livet er - underveis.

hits